Monotypi - Ida Kristine

Nå har vi fullført den siste oppgaven før jul, som handlet om monotypi. Her har vi vært nødt til å bruke mye improvisasjon og erfaring gjennom bruk av ulike kunstneriske elementer for å komme fram til et tilfredsstillende resultat. Tingen med monotypi er at man kan ha lag på lag med bilde og motiv i bildet, og bruke flere teknikker på samme verk, men alt kombineres i ett trykk. Slik blir det fort spennende bilder med mye liv.  På det første bildet kan man se noen av trykkene jeg likte godt, men som når alt kom til alt, ikke var gode nok til akkurat dette. I mange av mine bilder har jeg spilt på komplimentærfarger og kontraster, for å lage stemningen jeg ønsket. Teknikkmessig kan man egentlig gjøre som man vil, enten man ruller maling, maler for frihånd, eller trykker med andre effekter som korker, salt, bobleplast og tapet. Med litt kreativitet kan man komme langt når det er snakk om monotypi.

Dette trykket kalte jeg "Å vite det man ikke vet", rett og slett fordi det er et bilde med mange mulige tolkninger. Når jeg ser på det føler jeg at jeg ikke helt vet hva jeg ser, men at jeg samtidig vet akkurat hva jeg ser. Altså blir jeg forvirret av å se på bildet, fordi jeg får inntrykk av både ro og kaos på en gang. Kunst skal være sånn. Alt og ingenting. Ingenting og alt.

Når jeg ser på dette bildet tenker jeg på en manet i havets dyp. Og når jeg tenker på havbunnen tenker jeg på total stillhet, og absolutt kaos. Konstant bevegelse i stillestående vannmasser som bestandig flytter på seg. Dette bildet fikk navnet "Mysteriet uten fasit", som jo er akkurat det livet er. Enten det er menneskers liv, eller en simpel manets liv. Livet er kaos, kontroll, forvirring og et totalt mysterium. Og det finnes ingen fasit på hva livet er eller skal være.

Alt i alt har dette vært en veldig spennende og lærerik prosess, som har hjulpet kreativiteten min, men også gitt meg øvelse i å miste kontrollen og la perfeksjonismen glippe. Det øyeblikket man legger et hvitt ark over våt maling på glassplata, og ruller over, så er et bilde skapt i blinde. Trykket blir aldri helt det samme som det opprinnelige bildet, og det skaper noe helt nytt. Og å se verdien i å la ting skje av seg selv, det er starten på noe bra.